Leo Trotski

Fra ord til handling (1917)


Vpered, 28. juni 1917. Oversatt fra engelsk av Frans-Arne Stylegar.


Det har alt gått halvannen måned siden Petrograds Distriktsorganisasjons konferanse, men saken med å forene internasjonalistene har ikke gått et eneste skritt fremover. Og ikke bare det: enhver som var til stede under konferansen og opplevde stemningen som rådet, vil si at vi vær nærmere enhet da enn vi er nå. På det tidspunktet fremstod det på alle vis som et praktisk spørsmål. Nå gjøres det i for mange tilfeller om til en from frase som ikke binder oss til noen praktiske konklusjoner.

Det ble avgjort under konferansen at vi ikke har noen prinsippielle uenigheter med bolsjevikene. Vi har kommet til de samme konklusjoner i alle de grunnleggende spørsmål som er løftet frem av krigen, revolusjonen og Internasjonalen. Men en selvstendig organisatorisk tilværelse kan bare grunngis ved tunge programmatiske eller praktiske forskjeller; i disses fravær følger med nødvendighet konklusjonen: fullstendig organisatorisk sammensmeltning.

Det er riktig at det i løpet av konferansen ble pekt på problemene som følger av bolsjevikenes klanaktige vaner og metoder. Det er selvsagt ikke mulig å benekte disse vanskelighetene, som ikke sjelden selv i dagens situasjon kommer til uttrykk i en særdeles lite tiltrekkende form i sentralkomitéens organisatoriske disposisjoner og i Pravdas spalter. Men på samme tid, under konferansen, viste Lunacharski helt korrekt at under de rådende forhold - et åpent, proletarisk masseparti - er denne klanaktigheten under kraftig mottrykk. Under enhver omstendighet er det, gitt at prinsippielle uenigheter ikke eksisterer, umulig å bekjempe klanaktige metoder på annet vis enn innenfor rammen av en felles organisasjon, det vil si gjennom å praktisere mer demokratiske former for partiarbeid. Det å kunstig opprettholde en selvstendig organisasjon i den hensikt å bekjempe klanaktighet, ville innebære å skape betingelser for vår egen klanaktighet i mindre målestokk. Det er utvilsomt at Distriktsorganisasjonen er utsatt for denne faren.

I Vpered nr. 3 peker kamerat Jurenev på en av fordelene med å utsette sammenslåingen gjennom å vise til mensjevik-internasjonalistene.

"Enhet", skriver han, "er ikke akseptabelt for oss i form av en egen organisatorisk sammensmeltning med bolsjevikene. På tross av det faktum at vi har sammenfallende syn med dem når det gjelder sentrale spørsmål om revolusjonen, ville det være galt om man ved en sammenslåing på det nåværende tidspunkt gav opp forsøket på å skape ett eneste revolusjonært sosialdemokrati. I Petersburg ville sammenslåing være et pluss, men i Russland som sådan ville den slå negativt ut. Vi ser ikke en utvei i en slik sammenslåing, men derimot i felles forberedelse av en generell all-russisk konferanse av internasjonalister."

Det er grunnleggende feil å stille spørsmålet på denne måten. Det dreier seg ikke om en separat sammenslåing av vår organisasjon og bolsjevikenes, men om enhet med bolsjevikene. Denne formen for enhet er allerede forberedt gjennom utviklingens gang. Det prinsippielle grunnlaget for den er formulert i resolusjonene våre. Alt vårt arbeid i Petrograd utføres i form av et separat samarbeid med bolsjevikene. Problemet i den nåværende situasjon er hvorvidt den organisatoriske adskillelsen virker desorganiserende og forstyrrende på dette vårt felles politiske arbeid. Kamerat Jurenev selv innrømmer at en organisatorisk samling ville være et pluss for Petrograds del. Han mener imidlertid at det ville være negativt for provinsene.

Distriktsorganisasjonen er fremfor alt en Petrograd-organisasjon. Derfor er det hevet over tvil at forening av internasjonalistene vil slå mest positivt ut for Petrograds del. Dette kan ikke på noe vis sammenlignes med de problemer som enhet i Petrograd ville skape i provinsene. En fordel for Petrograd under de nåværende forhold, da "Petrograd" er utsatt for rasende angrep fra alle mulige kontrarevolusjonære elementer, har nødvendigvis avgjørende betydning for oss.

Hvordan kan dette utgjøre en fare for provinsene? Det er kamerat Jurenevs syn at dette nødvendigvis er tilfelle. Provinsene henger etter Petrograd. De politiske gruppene der er fremdeles stort sett formløse. Kan hende de av internasjonalistene i provinsen som ønsker å bryte med fedrelandsforsvarerne, ikke vil gå til bolsjevikene, men heller til de forente internasjonalistene.

Dette resonnementet ville ha vært mer eller mindre overbevisende dersom vi bare var en blokk med "internasjonalister" som verken støttet bolsjevikene eller mensjevikene. Men slik er det ikke. Vi står på en plattform som ikke skiller seg fra bolsjevikenes. Under slike forhold er vår fortsatte organisering separat fra bolsjevikene bare egnet til å svekke og forvirre provinsene. Dette kan umulig være noe pluss. Generelt ville det være naivt å tro, i en situasjon da alle spørsmål stilles så klart, at politiske grupper innenfor arbeiderklassen eller dens sosialistiske fortropp kan være basert på sekundære forhold av en parti-intern karakter.

"Men partiet av sosialdemokratiske internasjonalister", sier kamerat Jurenev, "kan ikke være en sekt helt uten mensjeviker. Og selv om mensjevik-internasjonalistene er uenige med oss når det gjelder spørsmålet om hvordan makten skal organiseres - så finnes det muligheter for å samarbeide med dem, og muligheter for og nødvendighet av enhet."

At partiet ikke må være en sekt, er helt riktig. Men dessverre gir ikke denne generelle iakttagelsen noe svar på de spørsmål som situasjonen reiser. Dersom noen hadde foreslått å stemme over enhet med bolsjevikene og mensjevik-internasjonalistene eller bare med bolsjevikene, og vi hadde valgt det siste alternativet, da kunne man tale om sekterisme. Men i virkeligheten har ingen av oss foreslått en slik avstemning. Mensjevik-internasjonalistene har ikke noe sted antydet at de vil forenes med oss. Tvert imot, det som fremfor alt forener dem, er motstanden mot det syn som deles av oss og bolsjevikene når det gjelder det grunnleggende spørsmål som revolusjonen står overfor - makterobringen. Ikke bare lar de være å bryte med fedrelandsforsvarerne og slutte seg til oss og bolsjevikene, men de legger også størst vekt på de punkter som skiller dem fra oss. De forblir lojale til den menjevistiske defensistiske organisasjonen, og gir dermed ikke seg selv anledning til uavhengig politisk praksis.

Dersom vi på vår side skulle basere vårt arbeid for enhet på forholdet mellom mensjevikfraksjoner, ville det innebære at vi vendte ryggen til elementer som alt i praksis er enige på bekostning av foretrukne elementer som ikke viser den minste vilje til å slå seg sammen med oss. Dersom tilhengerne av kamerat Martov skulle finne det for godt å gå sammen med oss og bolsjevikene - og vi ville ha hilst dette velkommen - ville det ikke ha spilt noen rolle om vi var en selvstendig organisasjon eller i en samlet organisasjon sammen med bolsjevikene, forent på grunnlag av en plattform av revolusjonær praksis.

Av større betydning for oss er de relativt brede lag av arbeidere som fremdeles ser til mensjevikene og de sosialrevolusjonære. Vi kan anta at disse mindre fremskredne massene vil bli skjøvet over til den revolusjonære sosialismens side av det logiske ved deres posisjon og ved å forsøke regjeringens politikk i praksis - først og fremst offensivens politikk!

Hver eneste dag vil de mest undertrykte deler av bøndene og småborgerskapet, med startpunkt i hæren, settes sin skuffelse over koallisjonsregjeringens politikk på prøve og søke en revolusjonær løsning. Disse massene behøver klare, entydige og enkle politiske grupperinger. De småborgerlige fedrelandsforsvarernes leir må møtes med en forent leir av revolusjonære sosialister. For provinsene - dersom vi snakker om massene, og ikke om våre medlemmer - er det organisatoriske skillet mellom de forente internasjonalistene og bolsjevikene ikke noen fordel, men en ulempe.

Når det gjelder spørsmålet om enhet, er det på tide å gå fra ord til handling. I tillegg til den felles forberedelse av en allmenn kongress av internasjonalister er det alt nå nødvendig å sikre den organisatoriske enhet hva angår muntlig og skriftlig agitasjon, samt en grunnleggende enhet hva angår politisk praksis.

Kamerat Jurenev sier at enhet må skapes ikke ovenfra, men nedenfra. Det er riktig når det er snakk om å bruke trykk nedenfra for å forsere enhet på toppen. Jeg mener at tiden nå er inne til arbeiderne i Petrograd, bolsjeviker og de som tilhører Distriktsorganisasjonen, slutter seg sammen.


Sist oppdatert 5. oktober 2007
[email protected]