Marcus Thrane

Den franske revolusjon


Dagslyset mars 1871. Fra Hans Johansen: Marcus Thrane og thranitterbevegelsen, Oslo 1949, s. 70-74.


Prestene har det alltid travelt med den første franske revolusjon. Fra den henter de beviser for hvorledes det går folk "som fornekter sin Herre og Gud". All den blodsutgytelse, all den grusomhet som fant sted, var en følge av vantroen.

Den første årsak til revolusjonen var det verdslige despoti som i Frankrike var utviklet til det mest fullkomne og tjente andre lands despoter til eksempel. Ludvig den 14., den egentlige grunnlegger av dette forbannede tyranni, sa: "Jeg er staten", og han ikke alene uttalte denne grunnsetning, men gjennomførte den også praktisk. Hele nasjonen ble forvandlet til slaver. Enhver fri ytring, ja, endog en misbilligende tone eller mine ble straffet med fengsel.

Den andre byrden som trykket Frankrike, var geistligheten. Av geistlige var det den gang i Frankrike ikke mindre enn 150.000, og hva dette ville si, kan man forstå når man vet at de eide mer enn halvparten av all jord, og dertil den aller beste jorden. Deres inntekter i tiender og på annen måte var uhyre, og likevel betalte de ingen skatt.

Det tredje onde var adelen. De adeliges antall utgjorde 200.000. De eide nesten all jord som ikke.var i geistlighetens besittelse. De alene oppnådde alle høyere embets- og æresposter både i krig og fred. I vellyst og overmot fortærte de nasjonens marg, og heri ble de understøttet av den høyere og til dels også av den lavere geistlighet, som dermed tillike forbandt fanatisme, herskesyke og hykleri.

Hvorledes må ikke tilstanden ha vært i dette ulykkelige land som den måten var oversvømmet av tusener adelige blodigler og geistlige gresshopper? Kunne det bli noe til overs for folket? Eller måtte ikke det arme folks tålmodighet en gang briste,. og var det ikke nødvendig at hele det selvopphøyde pakk ble kastet til jorden?

Folkets tilstand var fortvilet. Det var millioner som led hungerens kvaler. Arbeidslønnen var liten eller ingen, og levnetsmidlene kunne neppe kjøpes. Bare salt kostet 62 francs pr. centner. En mann kunne tjene mer ved å smugle, inn en centner salt enn ved en dags hardt arbeid. Til visse tider og på visse steder fikk ikke bøndene lov til å pløye sin jord eller høste sin grøde, fordi de da kunne komme til å forstyrre de adeliges akerhøns og harer. Det var forbudt bonden å drepe et av de dyr som adel og geistlighet hadde gjort til gjenstand for sin jaktfornøyelse. Og dog måtte det arme folk betale størstedelen av grunnskatten og dem. enda mer trykkende indirekte skatt, ja, undertiden måtte det som "tiende" betales ni tiendedeler til de geistlige og verdslige herrer. Og overalt hersket blant massen den største uvitenhet og den tåpeligste overtro.

Den engelske historieskriver, Carlyle, sier med rette: De lidende var "de stumme millioner", for hvem kirken og staten ikke hadde noen følelse av medlidenhet. Hertil kommer enn videre en slett forvalthing i alle grener av den offentlige tjeneste: vilkårlighet, hardhet, bestikkelse av retten, salg av embeter, forsømmelse av den offentlige undervisning, politimaktens tyranni, utpresninger, finansforpakternes underslag, en formelig krig mellom smuglere og tolloppsyn, overalt urettferdige innskrenkkninger som fristet til overtredelse, opprørende strenghet i å straffe overtredere og endelig likegyldighet, uorden, uredelighet og ødselhet var herskende i hele statshusholdningen.

I hvilken skrekkelig tilstand var ikke finansene! Statskassens underskudd beløp seg til 125 millioner. Og dog hører man fra geistlige og spissborgerpolitikere den påstand at "vantroen" (revolusjonen) fant Frankrike som en stor og mektig nasjon med en harmonisk organisasjon og en tallrik og velhavende befolkning.

Vårherre må vite hva begrep disse mennesker har om harmoni og velstand. Da folket var drevet til det ytterste og var nær ved å dø av sult, samlet de seg og marsjerte til Versailles (kongens residens) for å anmode "den harmoniske regjering" om å lindre nøden. Man svarte folket med å henge to av anførerne og fordrive resten med bajonetter.

Er det da noe rart i at det overalt føltes trang til en alvorlig forandring? Denne ubestemte trang fant endelig en bestemt form, et bestemt mål, idet folket kom til bevissthet om hva som var årsaken til elendigheten, og hvilke midler som måtte til for å avhjelpe den.

Hva var det som klarnet folkets bevissthet? Det var først og fremst de såkalte vantroendes, fritenkernes, skrifter, såsom Montesqieus verk ,Om lovens ånd, enn videre encyklopedistenes og økonomistemes, men framfor alt Voltaires og Rousseaus skrifter. Disse lestes med stor begjærlighet tross alle forbud mot "skadelige bøken" og tross all oppbrenning av "farlige skrifter". Disse fritenkeres skrifter underviste folket om den legemlige og åndelige frihets vesen og om alle menneskers rett til opplysning og velvære.

På denne tid utbrøt den franske revolusjon. De undertrykte i alle land skuet med håp på den som et bud om en bedre tid. Tyrannene så med frykt et tegn til deres undergang.

Det franske folk sto opp, brøt lenkene og erklærte seg for fritt. Da kom denne storm, full av ild og blod, som for en tid feide bort ethvert spor av denne gamle kirke og den gamle stat. Despotiet og bigotteriet forbandt seg mot den nye folkeregjering som var opprettet på monarkiets ruiner. De hadde sine utsendinger i hver del av Frankrike, de laget ustanselig komplotter for å omstyrte republikken.

Angrepet av Europas allierte makter, gjort rasende ved oppdagelsen av hemmelige sammensvergelser som ble ledet av agenter for monarkiet, adelen og prestemakten, grep republikken til det eneste redningsmiddel - til blodig gjengjeldelse. Da kom den tid da ingen var sikker, hvis han sto i den ringeste forbindelse med de skjendige fiender. Da var det a gullotinen dryppet av blod. Det var en dødskamp mot den politiske og religiøse despotismes fallende dynasti. I hellig gysen hever den fariseiske fromhet sine hender mot himmelen, ropende: "Se der, følgene av vantroen."

Men det var ikke følgene av vantroen, det var følgene av de geistlige og verdslige tyranners sammensvergelse mot menneskerett og frihet. Det fortvilte og opphissete folk hevet sine armer liksom den sårede løve sine poter.

Når prestene klager over vantroen under den franske revolusjon, kan man ikke undre seg over det, for der hvor vantroen hersker, har man ikke bruk for deres humbug.

"Men revolusjonen gikk likevel for vidt", sier mange som bedømmer den med en slags toleranse. Hvis den gikk noe for vidt, kan man da undre seg over det etter det trykk og den elendighet som kirkens prester brakte over folket? Kan man undres over dette når prestene sammensverger seg mot republikken og truer med i religionens navn å bringe fordervelse over friheten?

Så sier prestene og spissborgerpolitikerne at "virkningen av den revolujonære vantro var et håpløst anarki og en reddsom blodsutgytelse". Men de nyesteog beste historieskriverne påstår at det 20 millioner franske folk aldri var i en så god stilling som mens revolusjopen varte. Massen hadde aldri før følt seg så trygg, sikker; tilfreds og lykkelig.

Og hva angår den reddsomme blodsutgytelse, så har man heri som i alt annet framført "reddsomme overdrivelser". Det finnes dem som påstår at "under vantroens herredømme i Frankrike ikke mindre enn fem millioner skulle ha omkommet".

La oss anta at dette er sant, hvem har da skylden for denne blodsutgytelse? Man sier "vantroen", men det var ikke vantroen, det var despotiets kamp mot republikken, og dette kan bevises.

Ethvert folk har en ubestridelig rett til selv å velge sin regjeringsform. Altså hadde det franske folk den naturligste rett til å omstyrte monarkiet og uttale sin suverenitet. Følgelig hadde det like vel som kongen rett til å straffe dem som sammensvor seg mot republikken, og de sammensvorne var prester, prinser, adelige og fremmede tyranner, og i forbund med: disse sto kongen og dronningen. Disse ville ikke oppgi sine gamle privilegier og forlot Frankrike for å føre krig mot sitt fedreland. Med våpenmakt ville de påtvinge det franske folk den gamle statsforfatning, "kongedømme av Guds nåde". På demokratiets ruiner skulle kongens og adelens herlighet atter bygges opp.

De underholdt derfor stadig forbindelsen med sine igjenblevne venner og tjenere. Ved intriger, bestikkelser og folkeopphisselser kastet de uenighetens brannfakler inn i landet og oppfordret fremmede konger til krig mot sitt fedreland. Tross alle forsonende forholdsregler fra den lovgivende forsamlings side, fortsatte de halsstarrig med sine mørke planer. Egennytten og kasteånden kvalte hos dem enhver følelse for det alminnelige vel.

Hva kunne republikken gjøre i denne tid, da den truedes av indre og ytre fiender og hadde å kjempe mot intriger, forræderi og hykleri? Skrekk og blodsutgytelse var her nødvendig, og dog har den monarkistiske terrorisme i en måned utgytt mer blod enn Robespierre og Saint Just under hele "skrekkens tid".

Republikkens skrekkregjering var en nødverge, mens monarkiets skrekkregjering er oppstått av herskesyke med krenkelse av all rett og alle svorne eder.

I 1793 var det at et folk først våknet etter en lang natt av mørke og fordummelse. Det svarte monarki veltet seg i blod i en såkalt "humanitetens tidsalder", men mot dette har man ikke et daddelens ord. Men at et folk benyttet den samme blodsrett som monarkiet hadde etablert - hvor reddsomt.

Men når alt kommer til alt, så er det ikke blodet eller blodsutgytelsen som således angriper prestenes og spissborgernes fine følelser. Nei, det er de republikanske, de politiske og sosiale grunnsetninger, for hvilke blodet ble utgytt.


Sist oppdatert 17. august 2007
[email protected]