Marcus Thrane

Folketeater


Arbeider-Foreningernes Blad 23. mars 1850. Fra Hans Johansen: Marcus Thrane og thranitterbevegelsen, Oslo 1949, s. 52-54.


Så lenge verden har stått, har man ennå ikke sett noe folk som ikke har gjort fordring på atspredelser og fornøyelser, - timer hvor de kan løsrive seg for en stund fra livets trykkende forhold og trivialiteter.

Lykkelig det folk som henter sine atspredelser og gleder fra et høyere felt enn hare det dyriske, hvor legemet er herre og ånden trell. Lykkelige de til hvem kunsten kan stige ned med sitt underbare rike. Riket med den sanne, gudoppfylte virkelighet. Betrakter vi vårt eget folks tilstand, og ser vi hen til den offentlige mening slik som den viser seg i det daglige liv, hvilke fordommer finner vi da ikke mot folkets trang til nydelsesrike øyeblikk? Hvilke partiske lærdommer har ikke vært utbredt blant folke, siktende til legemets spekelse og forakt for virkeligheten, - som er blitt pålagt slavelenker.

Men folket begynner å bli seg selv bevisst. Det begynner å fatte virkelighetens betydning, å fatte sin egen trang, som ikke er noe annet enn trang til lykke, en trang. som fortrinsvis karakteriserer nåtidens mennesker, og som derfor ikke vil la seg bortvise fra våre offentlige forhold. Vi hilser denne trang med tillit, og ser heri nettopp den sikreste borgen for de skjønne og frie verdensforhold vår tid går i møte. Vel sant at denne trang kan føre folket inn på mange irrveier, dersom ingen leder går med på veien. Det er for å spare det disse irrveier at vi vender oss til dere som burde være folkets ledere, Norges diktere og studerende ungdom, - til dere som kjenner hin fortidens underbare sivilisasjon, det greske folkeliv.

Det kan ikke feile at dere må ha anstilt den sammenligning som ligger så nær imellom nåtidens på sin fortreffelighet pukkende sivilisasjon mot hin forsvunne oldtids. Hadde hin sivilisasjon mangler, ett fortrinn hadde den for vår, dens store alminnelighet og utbredelse til alle. Men har dere sett denne forskjell, så gjør da noe for å utjevne den. Før folket fram ad de baner som dere med deres lepper har erkjent er de rette, de som ad de færreste omveier fører til målet! Skap en folkelig scene, en skueplass, på hvilken folket kan se og kjenne seg selv gjennom kunstens forskjønnende former!

Tenk på, som en norsk dikter har sagt, at det norske folk

"for hvem det er en stakket Lyst
at nyde Dramet paa Naturens Scene"

nettopp har en særegen oppfordring til framkallelsen av en folkelig skueplass.

"Thi Nordens Scene har en hellig Sag
at lære Folket paa en mulmfuld Dag
ved Billeder av Glæde og av Nag,
et Samlivs Lykke og et Hjems Betydning."

Men hva vil da skapelsen av et folkelig teater være? Det vil være skapelsen av en skueplass som har et tydelig nasjonalt preg, et teater til hvilket adgangen ikke bare står åpen for den minste del; den mest unasjonale del av folket, men for folkets masse. Og hvem ville vel endelig vinne mer ved det enn nettopp dere diktere? Eller synes dere ikke folkets kjærlighet og hyllest er en pris som fortjener noen anstrengelse?

La forsøkene i begynnelsen være aldri så små. Folkets hjelp som vil være med, er ikke liten. Tenk også en del på kunstens tarv! Hvorfra skal kunsten hente saft og kraft om ikke fra folkets frodige jordbunn? Dere vet det så visst som vi at det er nettopp derfor den kunstneriske produksjon hemmes, fordi den arbeider for salongen og rikdommens eksklusive rettigheter.

Altså bare friskt mot! Hånden på verket - og målet vil nåes!


Sist oppdatert 17. august 2007
[email protected]