Olav Scheflo

Situasjonen i Norge


Fra den skandinaviske utgaven av tidsskriftet Kommunistiske Internationale nr. 5 (juli 1921), spalte 1185-1188. Oversatt fra svensk av Frans-Arne Stylegar.


Norge gjennomgår i dette øyeblikk en særdeles vanskelig økonomisk og sosial krise. Den 1. desember 1920 utbrøt ved nesten alle jernbaner i landet en streik som var nær ved å gå over i generalstreik.

Norge har unngått alle verdenskrigens ulykker. Landets kapitalistklasse har under krigen samlet voldsomme rikdommer; særlig var dette tilfellet på handelssjøfartens område og likeledes innenfor metall-, tømmer-, papir- og fiskeeksporten. Likevel har Norges statsgjeld under krigen steget fra omkring 200 millioner kroner helt til en milliard. De summer som nå går med til å dekke rentene av statsgjelden, tilsvarer omtrent summen av alle statens utgifter for 20-25 år siden.

Den norske valutakursen er i øyeblikket svært lav. Før krigen kunne en kjøpe en dollar for 3 kroner og 74 øre; men nå koster den ca. 7 kroner. Under krigen var prisstigningen i Norge meget stor. Sammenlignet med året 1914 har en arbeiders levekostnader økt med omtrent 400 prosent. Prisstigningen fortsatte selv det siste halvåret. Dette lar seg forklare bl. a. ved at den nye regjeringen, som overtok makten i juni 1920, avviklet alle de tiltak som var iverksatt mot prisstigningen og gav jobberne frie hender. I landet råder en forferdelig pengemangel. En av hovedårsakene til dette er at kapitalistene - rederne og eksportørene - har plassert pengene sine i utlandet, først og fremst De forente stater, som etter deres mening er kapitalistenes sikreste vern. For kort tid siden måtte Norge på de hardeste betingelser ta opp et lån på 100 millioner kroner i Amerika. Disse "amerikanske" penger var i virkeligheten norske. Lånet var bare omtrent fjerdedelen av det de norske rederne har deponert i amerikanske banker.

Pengemangelen i Norge medfører en allmenn stillstand i det industrielle livet i landet. Fabrikkene står stille, og kommunale arbeidsoppgaver som bygging av dammer, vannledningsarbeider m. m. er enten begrenset eller fullstendig innstilt.

Den Venstreregjeringen som styrte landet under krigen, forutså den truende krisen og ville flere enn en gang søke avskjed. Men dette lyktes dem ikke før i juni 1920, da den sosialdemokratiske fraksjonen ved behandlingen av et budsjettspørsmål stilte seg på de konservatives side. Da kom regjeringen i mindretall, og Høyre måtte påta seg regjeringsansvaret. Men Høyre var likeledes i mindretall. Derfor lot regjeringen offentliggjøre en ytterst forsiktig erklæring, der det heter: "Regjeringen anser at den har "begrensede fullmakter' og erklærer at dens hovedoppgave består i å styrke stortingets makt. Men samtidig er regjeringens sammensetning fullstendig klar." Dens flertall bestod av rike næringslivsledere, direktører og advokater, som bare i kort tid hadde vært Arbeidsgiverforbundets betrodde menn. Derfor kunne man forvente at den nye regjeringen ville slå inn på en ekstrem høyrekurs så snart de fikk sjansen. For hele regjeringens eksistensberettigelse lå i at den skulle la arbeiderne få betale for den krisen som jobberne hadde bragt landet uti.

Denne anledningen, som regjeringen hadde ventet på, kom i forbindelse med at Moskvatesene ble offentliggjort i pressen. Samtidig inntraff ulykken med det gullet som Alfred Madsen hadde i sin varetekt. Med utgangspunkt i tesene og gullet startet en løgn- og bakvaskelseskampanje som vel ingen nålevende nordmann før har opplevd. Stor- og småborgerskapet forente seg til en eneste hylende masse. Dette forferdelige brølet passet høyresosialistene godt, for de håpet på å kunne utnytte situasjonen til å vinne flertall innenfor partiet, eller i det minste skaffe seg så mange tilhengere at de kunne opprette et eget parti.

Fra samme øyeblikk møtte arbeiderne overalt og når det gjaldt ethvert krav på besluttsom motstand. Lønnskravene deres ble avvist, og man pekte på at det var på tide at lønningene ble senket og arbeidstiden forlenget. Akkurat det samme svaret fikk jernbanearbeiderne. Regjeringen ville overhodet ikke diskutere lønnsøkninger.

To jernbanearbeidere som samtidig nektet overtidsarbeid, ble avskjediget, den ene av dem med den tydelige motiveringen at han hadde forsøkt å organisere en streik. Med overveldende majoritet besluttet jernbanearbeidere å gå til streik den 1. desember. De krevde høyere lønn og gjenansettelse av de to kameratene som hadde mistet jobben. I siste øyeblikk forsøkte maskinistene, som utgjør et ganske konservativt element, å få stortingets støtte til en lønnsnemd. Men da uttalte lederne for de borgerlige partiene at de ikke ville sende noe medlem av stortinget til en slik nemd. Forøvrig, sa de, er det nå nødvendig å klargjøre hvem som egentlig har makten i landet, stortinget eller Folkets Hus. Av regjeringen krevde de at streiken ble stanset med alle tilgjengelige midler.

De borgerlige elementenes vrede ble for en stor del fremkalt av at de aldri hadde kunnet forestille seg muligheten av en slik streik. De hadde ikke lagt merke til den fengslende effekten som Moskvatesene alt i løpet av dager og uker hadde på arbeiderne. Jo mer arbeiderklassen gjør seg kjent med disse tesene, jo ivrigere omfavner de dem, og det er bare et ubetydelig mindretall som er tvilende til dem. Den motstand som først ble vakt til liv hos de norske arbeiderne, skyldes kunnskapsmangel og manglende forståelse av sentralismens prinsipp. Våre beste partikamerater i Norge tilhører den s. k. fagopposisjonen, hvis grunnlegger og leder er partisekretæren Tranmæl. Det viktigste punktet i opposisjonsprogrammet er at all den makt som hittil har vært samlet i fagforeningene, heretter bør tilhøre de forente samorganisasjonene i byene og kretsene. Disse må stå i umiddelbar forbindelse med den norske Landsorganisasjonen. En slik føderalisme er naturligvis langt fra i konflikt med Moskvatesene, den kan tvert imot bringes i full overensstemmelse med den 3. Internasjonales taktikk. Da Tranmæl og øvrige medlemmer av fagopposisjonen fikk kunnskap om tesene, ble de straks deres ivrigste tilhengere. Men det norske proletariatet ble ikke splittet; det står nå så enig som aldri tidligere. Det oppriktige, tydelige språket i Moskvatesene har virket i høyeste grad opplysende og oppfriskende på den norske arbeiderbevegelsen. Dersom høyresosialistene i nærmeste fremtiden går ut av partiet, enten det nå skjer frivillig eller ikke, kommer de bare til å ta med seg et ubetydelig antall, hovedsakelig småborgerlige elementer.

Slik var senhøstes 1920 situasjonen innenfor den norske arbeiderbevegelsen. Men om dette var vår regjering lykkelig uvitende, og derfor kom jernbanearbeidernes beslutning helt uventet på regjeringen og dens støttespillere.

I siste øyeblikk begynte regjeringen å treffe vidløftige tiltak. Den trådte i offisiell forbindelse med Samfundshjelpen; og statsministeren, som også er justisminister, sendte en hemmelig ordre til innenriksministeren, en klausul som skulle vedlegges forordningen om forbud mot å kjøpe inn våpen. Ifølge denne klausulen er det nå tillatt å selge våpen til "troverdige personer" som behøver våpen til selvforsvar.

Takket være dette dokumentet, som har sett dagens lys gjennom "sosialdemokratenes" anstrengelser, har arbeiderbevæpningen blitt et aktuelt og praktisk spørsmål også i Norge. Hver og en vet at det norske proletariatet i dag er fullstendig ubevæpnet. Men alle klassebevisste arbeidere - og i Norge er deres antall ikke så rent lite - må nå forstå at en slik situasjon er helt uholdbar.

Det norske arbeiderpartiet har ca. 125.000 og Landsorganisasjonen 160.000 medlemmer (folketallet er ca. 2.5 millioner). Partiet har omkring 40 aftenskoler som er spredt over hele landet med et deltagerantall på ca. 1.000. I disse aftenskolene gjennomgåes bl. a. også Moskvatesene, Det kommunistiske manifest og Kapitalen. De 20 flinkeste elevene i aftenskolene går gjennom et tre måneders fullstendig kurs på partihøyskolen i Kristiania. Utgiftene dekkes stort sett av fagforeningene. Kurset på aftenskolene gjennomgåes to ganger i løpet av et år, slik at det årlige antallet deltagere er 2.000.

Dessuten organiseres nå innenfor alle forbund grupper av kommunistiske agitatorer. Medlemmene av disse agitasjonsgrupper forplikter seg til å agitere for kommunismen i 6 måneder, etter de anvisninger som gis av partiets sentralkomité. Frivillig lørdagsarbeid er likeledes innført. De gratis oversatte brosjyrene settes og trykkes kostnadsfritt av unge kamerater. Disse brosjyrene, som utgis i et eget format, blir spredt i store mengder til en pris som tilsvarer papirverdien.

Den illegale propagandaen i hæren og marinen har ført til opprettelsen av 42 revolusjonære militærgrupper. De sterkeste gruppene finnes i marinen, der mannskapet hele året lever under samme tak, og der flertallet av de ansatte er proletarer.

De norske representantene på fagforeningskongressen i London innleverte et forslag om å bryte forbindelsene med Amsterdaminternasjonalen og Nasjonenes Forbund, men dette forslaget ble avvist mot nordmennenes og italienernes stemmer. På grunn av dette kan man betrakte den norske Landsorganisasjonens uttredelse av Amsterdaminternasjonalen og dens tilslutning til den nye Fagforeningsinternasjonalen som avgjort.

Den krise som Norge nå befinner seg i, er et forvarsel om et fullstendig økonomisk sammenbrudd. Forsøkene på å gjenopprette Norges økonomi på kapitalistisk grunnlag blir mer og mer håpløse. Alt nå står våre fiskerieiere uten noe avsetningsmarked for norsk sild og øvrig fisk. Forrige sommer hadde Russland ytret ønske om å få kjøpe vår sild, men forhandlingene om norsk-russiske handelsforbindelser ble etter Moskvakongressen avbrutt som et resultat av det norske borgerskapets frykt for bolsjevistisk innflytelse. Damptrafikken, som er nummer to i rekken av Norges viktigste næringsgrener, går med tap. Under krigen ble dampbåtfraktene skrudd opp til utrolige høyder. Men i dag er næringens ruin uunngåelig.

Jernbanearbeidernes streik er den første forpostfektningen, som innevarsler at den store, avgjørende kampen er nær. Det norske proletariatet er fylt av et sterkt ønske om at Den kommunistiske internasjonalen skal vokse seg sterk i alle land. Det norske proletariatet forstår at dets skjebne er fast og uløselig bundet sammen med Den kommunistiske internasjonalen.

Moskva, den 10. desember 1920.


10 / 19 / 2008
[email protected]