Hva vil Spartakus-forbundet?


Først publisert: Die Rote Fane 14. desember 1918.
Kilder: «Skrifter i utvalg, bind 2» (Pax Forlag 1973, Oslo) / «Selected Political Writing» (Monthly Review Press 1971, New York)
Transcription/Markup: Rolf Vorhaug
Online: Marx/Engels Internet Archive (marxists.org) 2000.


I

Den 9. november knuste arbeidere og soldater det gamle regimet i Tyskland. På Frankrikes slagmarker var den prøyssiske sabel renset for sin blodige drøm. Forbryterbanden som hadde antent verdensbrannen og drevet Tyskland ut i et hav av blod, var kommet til veis ende. Et folk som var blitt bedradd i fire år, som i denne moloks tjeneste hadde glemt sine plikter overfor kulturen, sin æresfølelse og sin menneskelighet, som hadde latt seg misbruke til all tenkelig skjensel, våknet opp etter sin fireårige forblindelse - foran avgrunnen.

Den 9. november reiste det tyske proletariat seg for å kaste av seg det skjendige åk. Hohenzollerne ble jagd bort, det ble valgt arbeider- og soldaterråd.

Men hohenzollerne var ikke annet enn forretningsførere for det imperialistiske bursjoasi og junkerveldet. Det borgerlige klasseherredømmet: det vil si de virkelige skyldige for verdenskrigen i Tyskland som i Frankrike, i Russland som i England, i Europa som i Amerika. Kapitalistene i alle land: det er de virkelige anstiftere av folkemordet. Den internasjonale kapital: det er den umettelige Baal i hvis blodige svelg det kastes millioner på millioner av dampende menneskeoffere.

Verdenskrigen har stilt samfunnet overfor følgende alternativer: enten fortsettelse av kapitalismen og en brå undergang i kaos og anarki, eller avskaffelse av den kapitalistiske utbytting.

Med utgangen av verdenskrigen har det borgerlige klasseherredømmet forspilt sin eksistensberettigelse. Det er ikke lenger i stand til å føre samfunnet ut av det fryktelige økonomiske sammenbrudd som det imperialistiske orgie har etterlatt seg.

Produksjonsmidler er blitt ødelagt i en veldig målestokk. Millioner av arbeidskrefter, den beste og dyktigste del av arbeiderklassen er blitt slaktet ned. De gjenlevende har ved hjemkomsten arbeidsledighetens grinende elendighet i vente, hungersnød og sykdom truer med å ødelegge selve folkekraften fra røttene. Finansiell bankerott som følge av krigsgjeldens veldige byrder er ikke til å unngå.

Ut av denne blodige forvirring og denne gapende avgrunn finnes det ingen hjelp, ingen utvei, ingen annen redning enn sosialismen. Bare proletariatets verdensrevolusjon kan omgjøre dette kaos til orden, kan skaffe alle arbeid og brød, kan gjøre slutt på den åndelige sønderlemmelse av folkene, kan gi den skjendede menneskehet fred, frihet og en sann kultur. Ned med lønnssystemet! Det er tidens løsen. Istedenfor lønsarbeidet og klasseberredømmet skal det kooperative arbeid komme. Det må bli slutt på at arbeidsmidlene skal være en klasses monopol, de må bli et fellesgode for alle. I Ikke lenger noen utbyttere og utbyttede! Regulering av produksjonen og fordeling av produktene i allmennhetens interesse. Avskaffelse av den nåværende produksjonsmåte sammen med utbygging og røveri, sammen med den nåværende handel som bare er et bedrag.

Istedenfor arbeidsgivere og deres lønnsslaver frie arbeidskamerater! Arbeidet skal ikke være noens pine, men hvermanns plikt! En menneskeverdig tilværelse for alle som oppfyller sin plikt overfor samfunnet. Sulten skal ikke lenger være arbeidets forbannelse, men lediggjengerens straff!

Først i et likt samfunn er folkehat og slaveri revet opp med rote. Først når et slikt samfunn er virkeliggjort er det slutt med at jorden blir skjendet ved menneskemord. Først da vil det hete: Denne krigen har vært den siste.

Sosialismen er i denne time menneskehetens eneste redningsanker. Over det kapitalistiske samfunns sammenrasende murer luer som et flammende menetekel ordene fra «Det kommunistiske manifest»:

Sosialisme eller undergang i barbari!

II

Virkeliggjøringen av den sosialistiske samfunnsorden er den veldigste oppgaven som har tilfalt noen klasse og noen revolusjon i verdenshistorien. Denne oppgaven krever en fullstendig ombygging av staten og en fullstendig omveltning av samfunnets økonomiske og sosiale grunnlag.

Denne ombygging og denne omveltning kan ikke dekreteres av en eller annen myndighet, en kommisjon eller et parlament, det er noe som bare kan settes i gang og gjennomføres av folkemassen selv.

I alle tidligere revolusjoner har det vært et lite mindretall av folket som har ledet den revolusjonære kamp, gitt den mål og retning, massen er bare blitt brukt som et redskap for å føre dette mindretalls interesser fram til seier. Den sosialistiske revolusjon er den første revolusjon som kan vinne sin seier i det store flertalls interesse og ved innsats av det arbeidende folks store flertall.

Proletariatets masser er utvalgt ikke bare til å bekjenne seg til revolusjonen i erkjennelse av dens mål og retning. De må også skritt for skritt sette sosialismen ut i livet gjennom sin egen aktivitet.

Det sosialistiske samfunns vesen består i at det arbeidende folks store masse ikke lenger skal være en regjert masse, den skal i desto høyere grad til fulle leve sitt eget politiske og økonomiske liv og lede det bevisst slik det selv fritt bestemmer.

Fra statens øverste topp til den minste kommune må derfor den proletariske masse erstatte alle de organer som overtas fra det borgerlige klasseherredømme, forbundsråd, parlamenter og kommunestyrer, med sine egne klasseorganer, arbeider- og soldatrådene, den må besette alle poster, overvåke alle funksjoner, vurdere alle statlige behov ut fra sin egen klasseinteresse og de sosialistiske oppgavene. Og bare ved en fast og levende vekselvirkning mellom folkemassene og deres organer, arbeider- og soldatrådene, kan deres aktivitet fylle staten med sosialistisk ånd.

Også den økonomiske omveltning kan bare fullbyrdes som en prosess gjennomført ved proletariske masseaksjoner. Nakne dekreter om sosialisering fra de øverste revolusjonsmyndigheter er bare tomme ord. Bare arbeiderne selv kan ved sin egen dåd gjøre ordet til kjøtt og blod. I utrettelig kamp med kapitalen, side om side, i hver eneste bedrift, ved direkte pågang fra massenes side, ved streiker, ved opprettelse av egne faste representasjonsorganer kan arbeiderne selv ta hånd om kontrollen over produksjon og til syvende og sist også selve ledelsen.

Fra å være døde maskiner som kapitalisten setter inn i produksjonsprosessen, må proletarmassene lære seg å bli tenkende, frie, selvstendige ledere av denne prosess. De må påta seg den ansvarsfølelsen som tilkommer det virksomme ledd i en allmennhet som er innehaver av all samfunnsmessig rikdom. De må utfolde flid uten arbeidskjøperpisk, den høyeste yteevne_ uten påtrykk fra kapitalen, disiplin uten åk og orden uten over~ herrer. Den høyeste idealisme i allmennhetens interesse, den strengeste selvdisiplin, ekte borgersinn hos massene, det er det moralske grunnlag for det sosialistiske samfunn, likesom sløvsinn, egoisme og korrupsjon er det moralske grunnlag for det kapitalistiske samfunn.

Alle disse sosialistiske borgerdyder, sammen med kunnskap og evne til å lede de sosialistiske bedrifter, kan arbeidermassen bare skaffe seg gjennom egen aktivitet, egne erfaringer.

Bare gjennom en iherdig og utrettelig kamp fra arbeidermassens side kan sosialiseringen av samfunnet gjennomføres i sin fulle bredde, på alle punkter der arbeid og kapital, folk og borgerlig klasseherredømme, møtes øye mot øye. Arbeiderklassens frigjøring må være arbeiderklassens eget verk.

III

I de borgerlige revolusjoner har blodsutgytelse, terror og politiske mord, vært det uunnværlige våpen i hånden på de klasser som har satt seg i bevegelse.

Den proletariske revolusjon behøver ingen terror for å nå sitt mål, den hater og avskyr menneskemord. Den trenger ikke dette middel fordi den ikke bekjemper individer, men institusjoner, fordi den ikke trer inn på arenaen med naive illusjoner som krever blodig hevn når de brister. Den er intet fortvilet mindretalls forsøk på å forme verden etter sitt eget ideal, det er en aksjon der folkets store millionmasser har fått som sitt kall å oppfylle den historiske misjon og omsette den historiske nødvendighet til virkelighet.

Men samtidig er den proletariske revolusjon dødsklokken for all trelldom og undertrykkelse. Alt som er av kapitalister, junkere, småborgere og offiserer, alle som profitterer og snylter på utbytting og klasseherredømme, reiser seg derfor som en mann til kamp på liv og død mot den proletariske revolusjon.

Det er en vanvittig villfarelse å tro at kapitalistene godvillig ville føye seg etter et sosialistisk vedtak i et parlament i en nasjonalforsamling, at de rolig ville gi avkall på sin eiendom, sin profitt, sitt privilegium til utbytting. Alle herskende klasser har kjempet med den mest innbitte energi for sine privilegier like til det siste. De romerske patrisiere så vel som de middelalderske føydalbaroner, de engelske kavalerer så vel som de amerikanske slavehandlerne, de vallakiske bojarer så vel som silkefabrikantene i Lyon - alle har de utgytt strømmer av blod for å forsvare sine privilegier og sin makt, de har anstiftet borgerkrig og landsforræderi.

Som siste skudd på utbytterkastens stamme overgår den imperialistiske kapitalistklassen alle sine forgjengere i brutalitet, utilslørt kynisme og nederdrektighet. Sitt aller helligste, sin profitt og sitt privilegium til utbytting, vil den forsvare med tenner og klør, med de ondskapens kaldblodige metoder som de har lagt for dagen under hele kolonitidens historie og i den siste verdenskrig. Himmel og helvete vil den sette i bevegelse mot proletariatet. Bondestanden vil den sette opp mot byene, tilbakestående lag av arbeiderne vil den hisse opp mot den sosialistiske avantgarden, med offiserene vil den anstifte blodbad, et hvert sosialistisk tiltak vil den prøve å lamme med den passive motstands tusen midler, tjue Vendéer vil den hisse i strupen på revolusjonen, den ytre fienden, Clemenceaus, Lloyd Georges og Wilsons mord-jern, vil den kalle til landet som redningsmann, - den vil heller forvandle landet til en rykende ruinhaug enn å prisgi det lønnsslavene frivillig.

All denne motstand må skritt for skritt brytes ned med en jernneve, med hensynsløs energi. Den borgerlige motrevolusjons vold må møtes med proletariatets revolusjonære vold. Bursjoasiets anslag, renker og hviskepropaganda må møtes med målbevissthet, vaktsomhet og stadig beredt aktivitet fra den proletariske massens side. Den truende fare for motrevolusjon. må møtes med bevæpning av folket og avvæpning av de herskende klasser. Bursjoasiets parlamentariske obstruksjonsmanøvrer må møtes med arbeider- og soldatmassens handlekraftige organisasjon. Det borgerlige samfunns allestedsnærvær, dets tusenvis av maktmidler må møtes med arbeiderklassens sammensveisede og innsatsberedte makt. Det er bare en sluttet front av det samlede tyske proletariat, det sørtyske sammen med det nordtyske, byene sammen med landsbygda, arbeiderne sammen med soldatene, den levende åndelige samfølelsen mellom den tyske revolusjonen og proletariatets verdensrevolusjon som er i stand til å skape den granittplattform som fremtidens byggverk kan reisepå.

Kampen for sosialismen er den mektigste borgerkrig som verdenshistorien har sett, og den proletariske revolusjon må forberede seg på den nødvendige utrustning til denne borgerkrig, det må lære seg til å bruke utstyret til å kjempe og seire.

Å utruste den kompakte arbeidende folkemasse med hele den politiske makt i revolusjonens tjeneste, det betyr proletariatets diktatur og dermed det sanne demokrati. Det er ikke der lønnsslaven sitter ved kapitalistens side, landproletaren ved junkerens side, for i en slags forløyet likhet å debattere sine livsproblemer på parlamentarisk maner at det finnes noe demokrati som ikke er et folkebedrag, det finnes bare der den milliontallige proletararmé griper hele statsmakten med sine barkede never for, som guden Tor med sin hammer, å knuse hodet på den herskende klasse.

For å gjøre det mulig for proletariatet å løse disse oppgaver, krever Spartakus-forbundet:

I. Som øyeblikkelige tiltak for å sikre revolusjonen:

1. Avvæpning av det samlede politi, samtlige offiserer så vel som de ikke-proletariske soldater, avvæpning av alle som tilhører de herskende klasser.

2. Beslagleggelse av alle våpen- og ammunisjonslagre så vel som rustningsbedriftet ved arbeider- og soldatråd.

3. Bevæpning av den samlede voksne mannlige proletariske befolkning som arbeidermilits. Dannelse av en rød garde av proletarer som en aktiv bestanddel av militsen til permanent vern av revolusjonen overfor kontrarevolusjonære anslag og agitasjon.

4. Opphevelse av offiserers og underoffiserers kommandomyndighet. Erstatning av den militære kadaverlydighet med soldatenes frivillige disiplin. Valg av alle foresatte ved mannskapene med rett til på et hvilket som helst tidspunkt å tilbakekalle et mandat. Opphevelse av de militære domstolers jurisdiksjon.

5. Fjernelse av offiserer og kapitulanter fra alle soldatråd.

6. Utskiftning av alle politiske organer og myndigheter for det tidligere regime med tillitsmenn fra arbeider- og soldatrådene.

7. Innsettelse av et revolusjonstribunal som skal dømme alle hovedskyldige for krigen og dens forlengelse, begge hohenzollerne, Ludendorff, Hindenburg, Tirpitz og deres medforbrytere, så vel som alle kontrarevolusjonens sammensvorne.

8. Øyeblikkelig beslagleggelse av alle levnetsmidler og sikring av folkeernæringen.

II. På det politiske og sosiale felt:

1. Avskaffelsen av alle enkeltstater, en enhetlig tysk sosialistisk republikk.

2. Avskaffelsen av alle parlament og lokale myndigheter, og overtagelse av deres funksjoner av arbeider- og soldatrådene, og deres komiteer og organer.

3. Valg av arbeiderråd over hele Tyskland ved den samlede voksne arbeiderbefolkning av begge kjønn i by og land og i de enkelte bedrifter, valg av soldatråd ved mannskapene under utelukkelse av offiserer og kapitulanter. Rett for arbeidere og soldater til når som helst å tilbakekalle sine representanters mandat.

4. Valg av delegerte fra arbeider- og soldatrådene til Sentralrådet for arbeider- og soldatrådene over hele riket, dette skal så velge et eksekutivråd som øverste organ for den lovgivende og utøvende makt.

5. Sentralrådet skal foreløpig komme sammen hver tredje måned - hver gang med nyvalg av de delegerte - for å øve permanent kontroll med eksekutivrådets virksomhet og sørge for en levende samfølelse mellom massen av rikets arbeiderog soldatråd og deres øverste regjeringsorgan. Rett for de lokale arbeider- og soldatråd til når som helst å skifte ut sine representanter i sentralrådet i tilfelle av at disse ikke handler i sine oppdragsgiveres ånd. Rett for eksekutivrådet til å utnevne og avsette folkets ombudsmenn så vel som de sentrale riksmyndigheter - og embetsmenn.

6. Avskaffelse av all standsforskjell, alle ordener og titler. Full rettslig og sosial likestilling mellom de forskjellige slekter.

7. Gjennomgripende sosial lovgivning. Forkortelse av arbeidstiden med sikte på å få arbeidsløsheten under kontroll og av hensyn til den fysiske avkreftelse av arbeiderne under verdenskrigen; sekstimers maksimalarbeidsdag.

8. Øyeblikkelig og grundig omlegning av ernærings-, bolig-, sunnhets- og oppdragelsesvesenet i den proletariske revolusjons ånd og sinnelag.

III. De fremste økonomiske krav:

1. Konfiskasjon av alle dynastiske formuer og inntekter til fordel for allmennheten.

2. Annullering av stats- og annen offentlig gjeld så vel som samtlige krigslån, unntatt forpliktelser i et bestemt omfang som blir å fastsette av Arbeider- og soldatrådenes sentralråd.

3. Tvungen avståelse av jord og grunn som tilhører alle store og middelstore bedrifter innen landbruket, dannelse av sosialistiske landbrukskooperativer under en enhetlig sentral ledelse for hele riket; bøndenes småbedrifter blir i innehavernes besittelse inntil de frivillig slutter seg til de sosialistiske kooperativer.

4. Eksproprasjon av alle banker, bergverk, gruver, så vel som alle storbedrifter innen industri og handel ved Rådsrepublikken.

5. Konfiskasjon av alle formuer av en viss størrelse som blir å fastsette av Sentralrådet.

6. Overtakelse av det samlede offentlige samferdselsvesen ved Rådsrepublikken.

7. 1 alle bedrifter velges bedriftsråd som har til oppgave a ordne de indre anliggender i bedriftene i forståelse med arbeiderrådene, å regulere arbeidsforholdene, kontrollere produksjonen og til slutt overta bedriftsledelsen.

8. Innsettelse av en sentral streikekommisjon som i stadig samarbeid med bedriftsrådene skal sikre den begynnende streikebevegelsen i hele riket en enhetlig ledelse, en sosialistisk retning og *den kraftigste støtte gjennom arbeider- og soldatrådenes politiske makt.

IV. Internasjonale oppgaver:

Umiddelbar opprettelse av forbindelser med broderpartiene i utlandet for å føre den sosialistiske revolusjon over på en internasjonal basis, og for gjennom internasjonal forbrødring og verdensproletariatets revolusjonære reisning å bygge og trygge freden.

V. Det er dette Spartakus-forbundet vil!

Og fordi det vil dette, fordi det er en vekker og en drivkraft, fordi det er revolusjonens sosiale samvittighet, blir det forfulgt og fordømt av alle åpne og skjulte fiender av revolusjonen og proletariatet.

Korsfest! roper småborgerne, offiserene, antisemittene, bursjoasiets presselakeier, de som skjelver for det borgerlige klassesamfunnets kjøttgryter.

Korsfest! roper Scheidemennene som i likhet med Judas Iskariot har solgt arbeiderne til bursjoasiet og skjelver for sølvpengene fra sitt politiske herskap.

Korsfest! gjentar som et videreført ekko de skuffede, de bedradde og misbrukte lag av arbeidere og soldater som ikke vet at det er sitt eget kjøtt og blod de raser mot, når de raser mot Spartakus-forbundet.

I sitt hat, i sin bakvaskelse av Spartakus-forbundet, forener seg alt som er kontrarevolusjonært, folkefiendtlig, tvetydig, lyssky og uklart. Dermed blir det bekreftet at i det banker revolusjonens hjerte, at fremtiden tilhører det.

Spartakus-forbundet er ikke noe parti som vil vinne herredømme over arbeidermassen eller gjennom arbeidermassen.

Spartakus-forbundet er bare proletariatets mest målbevisste del, som for hvert skritt det tar peker ut den historiske oppgave for det arbeidende folks brede masse, som i hvert enkelt stadium av revolusjonen representerer det sosialistiske sluttmål og i alle nasjonale spørsmål representerer den proletariske verdensrevolusjons interesser.

Spartakus-forbundet avslår å dele regjeringsmakten med bursjoasiets håndlangere, med Scheidemann-Ebert, fordi det i et slikt samarbeid ser et forræderi mot sosialismens grunnsetninger, en styrkelse av kontrarevolusjonen og en lammelse av revolusjonen.

Spartakus-forbundet vil også avvise å komme til makten, bare fordi Scheidemann-Ebert har spilt bankerott og de uavhengige ved å samarbeide med dem er kommet inn i en blindgate.

Spartakus-forbundet vil ikke overta regjeringsmakten på annen måte enn ved en utvetydig uttrykt vilje fra *det store flertall av den proletariske masse i hele Tyskland, ikke på annen måte enn i kraft av denne masses bevisste tilslutning til Spartakus-forbundets synspunkter, mål og kampmetoder.

Den proletariske revolusjon kan bare trinnvis, skritt for skritt, på sine egne bitre erfarings Golgata gjennom nederlag og seier, komme fram til full klarhet og modenhet.

Spartakus-forbundets seier står ikke som en begynnelse, men som slutten av revolusjonen: den er identisk med seier for det sosialistiske proletariats store millionmasser.

Reis dere, proletarer! Til kamp! Det gjelder å erobre en verden og å kjempe mot en verden. I denne verdenshistoriens siste klassekamp for menneskehetens høyeste mål gjelder overfor fienden dette ord: Tommelen i øyet og kneet på brystet!

Spartakus-forbundet

30 / 09 / 2000
[email protected]