Vladimir Lenin

Internasjonalen og "fedrelandsforsvaret"


Sotsial-Demokrat 12. desember 1914. Oversatt av Frans-Arne Stylegar etter Lenin & Sinovjev: Gegen den Strom. Aufsätse aus den Jahren 1914-1916, Hamburg 1921, s. 25-29.


Det er ikke riktig at Internasjonalen bare i liten grad har befattet seg med krigsspørsmålet. Så å si hver eneste internasjonale sosialistiske kongress har beskjeftiget seg med dette spørsmålet. Det er nok å minne om fakta. Den gamle Internasjonalen behandlet dette spørsmålet på to kongresser. Den andre internasjonale tok for seg spørsmålet i åtte resolusjoner på åtte kongresser. Dessuten streifet man innom spørsmålet i ytterligere fem resolusjoner som handlet om kolonipolitikken.

Det er enda mindre sant at Internasjonalen fortalte arbeiderne at det bare var et spørsmål om å avgjøre om den gjeldende krigen var en forsvarskrig eller ikke, og at dersom svaret var "ja", hadde arbeiderne bare å ta geværet på skulderen og gå mot "fienden". Den som tar seg bryet med å undersøke beslutningene til så vel Den 1. som Den 2. internasjonale, kan selv overbevise seg om at noen slik resolusjon finnes ikke.

Vi skal se nærmere på disse beslutningene.

I 1867 behandlet den gamle Internasjonalen på sin kongress i Lausanne den første utførlige resolusjonen om stillingstagen til krigen. Høydepunktet i denne resolusjonen består, sett fra dagens ståsted, i at det ikke er nok å avskaffe armeene for å bli kvitt krigen, men at det er nødvendig med en forandring av den samfunnsmessige orden. Det eneste praktiske tiltak som ble vedtatt, var å gå inn i dent borgerlige-demokratiske Fredsforbundet (som ble splittet kort tid etter, for øvrig).

I 1868 anbefalte Internasjonalens Brüssel-kongress at "arbeiderne i første rekke la ned arbeidet dersom det brøt ut krig i landet deres."

På London-konferansen i 1888 ble de sosialdemokratiske representantene gitt i oppdrag å arbeide for å opprette forliksdomstoler for å løse konflikter mellom enkeltstater.

Den gamle Internasjonalens generalråd vedtok ved begynnelsen av den østerriksk-prøyssiske krigen i 1866 en resolusjon der det anbefaler proletariatet å behandle denne konflikten som en strid mellom to despoter og utnytte situasjonen til å slåss for sin egen befrielse.

I sin adreasse til fagforeningene (juli 1868) skrev det samme generalrådet, som jo ble ledet av Karl Marx, følgende: "Grunnlaget for samfunnsordningen må være brorskapet mellom de arbeidene, befridd fra nasjonal misunnelse. Arbeidet har intet fedreland."

Dette var Den første internasjonales beslutninger.

Allerede på den nye Internasjonalens første kongress (Paris 1889) vedtok man en grundig antimilitaristisk resolusjon. Det viktigste kravet er: Erstatning av den stående hæren med en folkemilits.

1891 (Brüssel): "Stilt ovenfor den stadig mer truende situasjonen i Europa og de herskende klassers sjåvinistiske hysteri, krever kongressen at arbeidere i alle land uavlatelig og energisk arbeider mot enhver krigslyst og erklærer at ansvaret ene og alene ligger hos de herskende klasser."

I 1893 (Zürich) erklærer kongressen: "Det internasjonale revolusjonære sosialdemokratiet har i alle land og med oppbud av alle sine krefter gått mot de herskende klassers sjåvinistiske lyster. … Arbeidernes representanter i parlamentene er forpliktet til å stemme mot enhver krigsbevilgning og gå inn for allmenn avvæpning."

I 1896 (London) erklærer kongressen: "Arbeiderklassen i alle land har … som oppgave å bekjempe krigstvangen like mye som all annen tvang som den besittende klasse påfører arbeiderklassen."

I Paris (1910) besluttet Internasjonalen kategorisk "at de sosialistiske representanter i alle nasjonalforsamlinger er forpliktet til ubetinget å stemme mot alle former for militarisme til lands eller til sjøs og koloniekspansjon."

I Stuttgart (1907) vedtok Internasjonalen etter en grundig diskusjon en utførlig resolusjon med følgende sentrale punkt: "Dersom krigen likevel bryter ut, er det sosialistenes plikt å gå inn for at den snarest avsluttes og av alle krefter kjempe for at den økonomiske og politiske krisen som krigen medfører, utnyttes til å vekke folket og derigjennom få en slutt på det kapitalistiske klasseherredømmet."

I København (1910) ble Stuttgart-resolusjonen stadfestet, og nok en gang erklærte Internasjonalen at utsendingenes uforanderlige plikt er "å nekte å stemme for krigsbevilgninger".

På Basel-kongressen (november 1912), som var sammenkalt mens Balkankrigen pågikk, truet Internasjonalen direkte med revolusjon dersom de forbryterske regjeringene skulle la det utvikle seg til en europeisk storkrig. "Regjeringene må ikke glemme", erklærte Basel-kongressen, "at den tysk-franske krig ble fulgt av Pariskommunen, at den russisk-japanske krig satte de revolusjonære kreftene i sving hos folkene i det russiske riket… Proletariatet betrakter det som en forbrytelse å skyte på hverandre til fordel for kapitalistenes profitt, dynastienes ergjerrighet eller det hemmelige diplomatiets ære."

Og i kommentarene til Basel-resolusjonen var det ikke bare Jaurés som erklærte: "Vi drar ikke i krig mot våre brødre! Vi vil ikke skyte på dem; kommer det til et sammenstøt, blir det krig på en annen front, da blir det revolusjon," men også Viktor Adler slo kategorisk fast: "Det nærmer seg tiden da proletariatet vil kreve hevn; proletariatet vil tre frem med et klageskrift, og den timen vil komme da arbeiderklassen også vil løfte sverdet, med hvis hjelp det vil avsi dommen" (sitatet er fra Basler Vorwärts, nr. 277).

Dette var språket som Internasjonalen inntil da førte. Forgjeves søker man i dens beslutninger etter støtte til krigen, også til forsvarskrigen. Den gav anvisninger om hvordan man skulle kjempe mot krigen, hvordan det skulle handles dersom krigen brøt ut. Den sa: Man må stemme mot krigsbevilgningene, man må anspore massene til kamp, man må forberede borgerkrigen (husk henvisningen til Kommunen). Den snakket om at krigen var en voldshandling mot arbeiderne fra de herskendes side, at krigen var et produkt av hele det kapitalistiske systemet. Den ropte til kamp mot den pågående krigen. I sine resolusjoner om kolonipolitikken talte den revisjonistene midt imot, de som forlangte en "sosialistisk" kolonipolitikk, og holdt frem at krig i kapitalismens epoke utelukkende er krig om avsetningsmarkeder og milliarder.

Og nå, hvordan er ikke Internasjonalen skjendet av sosialsjåvinistene i alle land!

Internasjonalen hevdet aldri at sosialistene skulle forsvare "fedrelandet" i enhver forsvarskrig. I den imperialistiske krigens tidsalder ville det være den rene galskap. Det var en tid da Kautsky selv skrev:

"På den annen side er det umulig i den gitte verdenspolitiske situasjonen å tenke seg en forsvars- eller angrepskrig for å fremme proletariske eller demokratiske interesser. Riktig nok fordrer demokratiet et forsvar for nasjonal selvstendighet, og internasjonalismen fordrer et forsvar for enhver nasjons selvstendighet. Men intet sted er selvstendigheten til de store nasjonene som kan komme i betraktning i tilfelle en krig, truet i dag. Den eneste krigsfaren truer i dag fra den oversjøiske utenrikspolitikken, som proletariatet fra første stund må stille seg avvisende til. … I denne situasjonen dreier det seg ikke om å forsikre regjeringen om at den kan regne med proletariatets begeistring dersom de som en følge av utenrikspolitikken sin vil angripe en utenlandsk fiende, men om å brennemerke enhver krig som kan komme til å oppstå som en forbrytelse mot folkets interesser" (Neue Zeit nr. 52 1906/07, s. 855-885).

I året 1907 var Kautsky fremdeles ikke sunket til rollen som "lærd fortolker" og byråkratisk "teoretiker" for herrene Südekum og Haase. Den gang forstod han at den kommende krigen bare kunne være en imperialistisk krig, den gang visste han at det tyske fedrelandet slett ikke stod i fare for å miste sin nasjonale selvstendighet, at det å forfekte prinsippet om nasjonal selvstendighet overhodet ikke betyr ekteskapsinngåelse mellom det sosialdemokratiske partiet og de prøyssiske junkerne…

I den imperialistiske krigen, gjennom hvilken hele den nåværende epoken blir karakterisert, kan den angripende siden i morgen være den angrepne, og omvendt. Alene av denne grunn kan ikke Internasjonalen stille opp denne parolen: Tidvis støtte til forsvarskrig og det angrepne landet. Man må ikke forveksle enkelte sosialistiske lederes mislykkede erklæringer med Internasjonalens holdning. Internasjonalen er for nasjonal selvbestemmelse. Det er riktig. Allerede i København (1910) vedtok den å støtte "folkenes selvbestemmelsesrett". Lignende erklæringer kom også den gamle Internasjonalen med. Men har de relevans for en typisk imperialistisk krig, som den som brøt ut i 1914?

Forskjellen på en angreps- og en forsvarskrig er overhodet tvilsom i de fleste tilfeller, skrev Kautsky selv i 1905. Og i 1907 sa den samme Kautsky på partilandsmøtet i Essen, i et tilsvar til Bebel:

"I virkeligheten handler saken for oss i tilfelle en krig ikke om et nasjonalt, men om et internasjonalt spørsmål; for en krig mellom stormaktene blir til verdenskrig, den berører hele Europa, og ikke bare to land. Den tyske regjeringen kan den en dag innbille de tyske proletarer at den blir angrepet, den franske regjeringen kan innbille franskmennene samme sak, og så har vi en krig der tyske og franske proletarer med like stor begeistring adlyder regjeringen og gjensidig dreper og skader hverandre" (Protokoll des Essener Parteitags).

Nei, kriteriet om forsvarskrigen, det vil si "fedrelandsforsvaret", er ikke brukendes for sosialister. Vi er ikke mot enhver krig. I 1848 propaganderte Marx og Engels for en tysk angrepskrig mot Russland. Neue Rheinische Zeitung skrev:

"Bare en krig mot Russland er en krig for det revolusjonære Tyskland, en krig der fortidens synder vaskes bort, der det manner seg opp, der dets egne autokrater kan beseires."

Men hvor fjernt er ikke det fra det Südekum og Haase & Co. gjør, når de i virkeligheten hjelper sine "egne autokrater" med å legge repet om halsen på det tyske proletariatet!

Internasjonalen har aldri rettferdiggjort og propagandert for det sosialsjåvinistene i Tyskland, Østerrike, Frankrike og Belgia nå har gjort. En enkel sammenstilling av Internasjonalens resolusjoner kan tjene som det beste anklageskrift mot opportunistene, som gjorde disse beslutningene verdiløse og dermed førte Internasjonalen selv til sammenbrudd. Opportunistene i Internasjonalen var meget sterke. Men ikke så sterke at noen "patriotisme" ble fremmet i dens navn av den sorten som nå Haase og Vaillant, Hervé og Südekum bruker mot hverandre. Men ettersom opportunismen og sjåvinismen hadde seiret i de viktigste europeiske partiene, opphørte Den 2. internasjonale å ekssistere.

Dens etterfølger vil være den nye Internasjonalen.


Sist oppdatert 1. februar 2008
[email protected]